Av Annelin Eriksen.
Først publisert i Klassekampen 10.07.2023.
Kan studiet av religion lære oss noe om de intelligente maskiner?
Mer enn du tror, kanskje.
Bilde hentet fra https://www.radiofrance.fr/franceinter/podcasts/bav-art-dages/l-intelligence-artificielle-au-musee-rencontre-avec-un-robot-amateur-d-art-1685897
I 2018 gjennomførte antropologen Denis Vidal et interessant eksperiment på museet for etnologi og antropologi i Paris, Musée du Quai Branly. Han ville observere hvordan de besøkende reagerte på den humanoide roboten Berenson, oppkalt etter den amerikanske kunstkritikeren Bernard Berenson. Roboten var plassert som om den var nettopp en kunstkritiker som observerte utstillingene.
Hva skjedde?
De besøkende ble usikre, men beveget seg bort til han, ble interessert i han, prøvde å oppnå kontakt. Mange snakket til han, som om han var et menneske. Han er åpenbart en maskin. Dette sier oss noe interessant: mennesker har en grunnleggende (psykologisk) refleks; å gi menneskelige egenskaper til ting. De mest åpenbare eksemplene er kanskje fra barns lek – tenk på Knerten i Anne Cath Vestlys historie.
I arbeidet med å lage maskiner som skal fungere som mennesker, har robotutviklere vært uenig seg imellom: Må robotene bli menneske(lige) eller ikke? Det at maskinene må kunne agere autonomt og rasjonelt har vært en viktig arbeidshypotese, ikke minst i utviklingen av kunstig intelligens, og den nye generative språkteknologien. En annen hypotese er at roboten tillegges mening og intensjon fra de den samhandler med, og det er dette som er det vesentlig i menneske-maskin samhandling. Spørsmålet er ikke hva som faktisk foregår i «sinnet» til den kunstig intelligensen, men hvordan det oppfattes. I studier av menneskers samhandling med ånder og guder, f.eks. i Indiske templer og ritualer (som tidligere nevnte Vidal utforsker i sine sammenlignede religion – robotikk studier), sier det seg selv at spørsmålet ikke er OM guden faktisk svarer, men hvordan tilhørerne forstår hva svaret er. Mennesker har samhandlet med, og tillagt menneskelige egenskaper til, materielle representasjoner og gudebilder gjennom hele menneskehetens historie, og gjør fremdeles det (de flest mennesker tror på en gud, globalt sett).
Vi kan lære mye av disse studiene når vi skal forstå menneske-maskin samhandling. Ikke fordi det handler om illusjoner (fra et agnostisk ståsted), men fordi det handler om hvilken effekt de materielle representasjoner av menneskelignende vesen har på oss. Spørsmålet er ikke nødvendigvis (kun) om maskiner tenker, men om vi tillegger dem tanker.
Dersom vi skal forutse de sosiale konsekvensene av revolusjonen i kunstig intelligens og robotikk, tror jeg dette må få mer oppmerksomhet. Dette gir ny energi til vare-fetisjering. Det blir stadig enklere å tillegge produktene rundt oss menneskelige egenskaper, og kanskje også over-menneskelige egenskaper. Mennesker har en overveldende evne til å samhandle med, og tillegge menneskelige egenskaper til, antropomorfe enheter hvis ontologiske status ikke er gitt: vi vet ikke helt hva tingen er (robotene, den kunstige intelligensen, den digitale avataren) men vi samhandler som om den er menneskelig.